CAMBODIA

Vi startet 0700 om morgenen ut fra Siam Reap på tur til grensen. Vi leide en taxi sammen med ett tysk par. Det er 16 mil til grensen, og vi hadde hørt rykter om at veien var forferdelig. Nu måtte jo selvfølgelig statsministeren være ute på tur samme dagen, og det gjorde ikke reisen enklere. Etter en kort stund ble vi stoppet av politisperringer og fikk vite at vi ikke kunne dra videre før klokken 1300. Han skulle åpne et nytt veiprosjekt på samme strekning vi kjørte, og det trengs virkelig. Men måtte han gjøre det samme dag vi skulle reise? Vår sjøfår var tydeligvis en god pratmaker som klarte å prate oss gjennom sperringen etter en halv time. Vi startet videre på noe som de kalte en vei.
Veien opp til 345 er jo rene autostradaen i forhold..... ja akkurat der går det ikke noe vei, og det gjorde det ikke her heller. Vi kjørte i et 12 mil langt krater. Sjøfåren ga alt og den stakkars bilen hang knapt sammen. Prøvde å ta bilde når vi kjørte, men det var umulig å holde kamera såpass i ro at jeg fikk retta det ut vinduet. Men så fikk han jo en hel månedslønn for kjøringen, 40 dollar.

Etter 5 timer og helt filleristet nådde vi endelig grensen, fra der gikk alt strålende på fantastiske fine Thaiveier. Vi tok bussen videre direkte til Bangkok, der hoppet vi på en VIP buss som kjørte direkte ned til Phuket på natten for kr 150 pr. pers. VIP bussen var nydelig med brede stresslesstoler som du kunne legge helt ned. Det var en egen vertinne i bussen som sørget for puter, teppe, drikke, mat og en grusom skrekkfilm som du kunne sovne til. Klokken 0900 neste morgen var vi i Phuket. Derifra tok vi drosje ut til Kamala for å treffe kjentfolk.

Vi bor i byen Siem Reap, men den er det ikke stort å fortelle om. Den brukes kun som transittsted for de som skal til templene. Vi har brukt 12 timer på å utforske noen av verdens mest spesielle byggverk. Det er egentlig for liten tid, men vi følte oss mettet på inntrykk og lengter etter litt ro i Thailand. Det er hardt å være turist.Vi må ofte opp før sola har fått snurren ut av underbuksa for enten å reise eller dra på tur, så også denne gangen.
Angkor har vært en by på størrelse med New York med ca 1 mill. innbyggere. De startet å bygge byen i det 9. århundre, rundt år 820. Dette var starten på Khmer riket som hadde sin storhetstid i 4 århundrer til ut i det 13. århundre. Dette var mens vi ennå sprang rundt og banket hverandre med stokker og sverd og bodde i langhus. Alle de ulike kongene skulle jo overgå hverandre i tempelbygging til ære for buddha og deres religion. De bygde osgså temepler der de selv bodde og regjerte fra. Store deler av byens befolkning jobbet i disse palassene. Omtrent hver en stein har dekorasjoner med religiøse motiv. Det er et enormt arbeid som er gjort for å rekonstruere og bevare en del av disse templene. Natuen er nådeløs, så alt brytes sakte men sikkert ned. Vår gode Pol Pot prøvde å hjelpe naturen med å utslette Khmer historien og templene. Han lyktes heldigvis ikke, men gjorde mye skade på byggverkene. Rehabiliteringen går sakte fordi det nesten ikke fantes utdannede personer i landet eller slutten på Røde Khmer styret, og 40% av befolkningen var under 14 år.

Franskmennene gjenoppdaget Angkor i 1860 og startet et stort restaureringsarbeid. Dette stoppet opp grunnet kriger, og jungelen tok igjen over. Rundt 1920 startet dette arbeidet opp igjen, og har gjort Angkor til hva det er i dag.

Solnedgang er et must, så vi leide oss Tuc Tuc med sjåfør og tuccet ut til palassene. Vi klatret opp på en høyde sammen med en flokk andre tullinger som absolutt ville sette livet på spill for å se solnedgangen. Templene har noen veldig bratte trapper, og du klatrer omentren i 90` noen plasser. Men vi kom opp og fikk en fantastisk opplevelse. Det var en praktfull stemning på toppen av tempelet når det skymtes rundt oss. Vi (jeg) hadde selvfølgelig glemt minnekortet til kamera, så vi fikk nøye oss med mobilbilder denne kvelden.

Neste morgen var det soloppgangen vi måtte få med oss. Så klokken 0445 tørna vi ut mer eller mindre i sjokktilstand. Vi våkna på tur til Angkor Wat tempelet, der vi nøt en stemningsfull soloppgang sammen med andre trøtte turister. Etter å ha vandret rundt og sett Angkor Wat tempelet, som er selve kronjuvelen i samlingen, startet vi rundturen for å se de ulike templene.

Et av templene hadde svære ansikt som tittet ut av alle tårnene. Du føler deg ganke beglodd når du rusler rundt der blandt steinene.

En av de kanskje mest spesielle templene, er det som står slik det er gravd ut av jungelen. Det meste av trær, røtter og steiner er ikke fløttet på. Du får liksom mer innblikk i den trolldommen som har vært rundt disse templene inne i jungelen. Lurer på hvem den siste karen var som forlot byhen. Tror han vannet blomstene litt vel kraftig da han dro .I dette tempelet er flere filmer spilt inn. Den siste er vel filmen om Tomb Raider, så der kan du se Angkor.

Fra Phnom Phen til Siem Reap og Angkor valgte vi å ta båt. Dette er en litt mer kostbar reise (22 US pr stk.) enn buss, men den tar bare halve tiden.
Vi hadde hørt at disse båtene kunne være tettpakket, men ble likevel overrasket da vi kun fikk plass på taket. Det minnet om bussene i byen der folk satt på taket. Det er seter inne i båten, men de var reservert et reiseselskap med en del eldre folk.

Sjokket ga seg fort og det var egentlig en nytelse å sitte på taket de fem timene opp Mekongelven til Siem Reap. Det var mye å se langs elven av tett jungel, store vannområder med masse småøyer og enkelte stråhytter i skogen. Det var også flere flytende landsbyer der folk levde og arbeidet på elven. Det meste skjer i båt på Mekongeleven. Vi lå på taket og leste litt, solte sex pakken (trur det va det vi kalte magen med muskler?) og nøt utsikten.

Den siste delen av reisen krysset vi en innsjø før vi landet ca en mil utenfor Siem Reap. Der sto den lokale mottakelseskomiteen klar med sine tilbud om moped, Tuc Tuc, hotell og andre goder. Det er et skrik og skrål uten like når du kommer til slike plasser, alle prøver og få din oppmerksomhet.

Vi hadde to mopeder som ventet siden vi hadde bestilt hotell. De tok sekkene fremme mellom beina, oss bak og tuta avgårde. Så tok de oss til et annet hotell enn det som vi skulle til. Slik er buisniss her, de fleste hotellene tilbyr sjåførene goder eller kjøper gjestene, dersom de tar dem med til deres hotell. Vi ble værende der fordi hotellet var fint og reint.

Vi har besøkt Angkor i dag. Men grunnet tregt internett kommer den historien fra Thailand.
Etter en lang kveld og dag, full av intrykk og opplevelser tok vi farvel med Angkor og templene. Vi ønsker å dra videre til Thailand i morgen og satset på bussreise. Vi har hørt grusomme historier om veien til grensen og gleder oss ikke. Det er 160 km til grensen og bussen bruker 8 - 10 timer på turen. Da vi kom til hotellet fikk vi vite at bruen mellom her og grensen er ødelagt, og at det ikke går buss. Men redningen var kansje en taxi som kunne komme seg over. Så vi har bestilt taxi sammen med et tysk par og satser frisk på Thaiborder i morgen. Det skal gå adskillig raskere med taxi. (håper vi). Skal si ifra når vi er kommet frem, men så blir det stille en stund. Skal kose oss og nyte strandlivet igjen. Vi snakkes.

Vi startet avgårde kl 0900 til grensen, der vi raskt passerte begge grensestasjonene og fikk to visum til 50 dollar. Alt er priset i dollar her selv om de har sin egen pengeenhet.

Gradene steg betraktelig utover dagen, og vi trivdes dårlig på humpete veier i en overfylt buss inn i Cambodia. Baggasjen måtte ligge i midtgangen og det ble liten mulighet til å gå ut i løpet av fire timer. På fergestoppen for å krysse Mekong ble vi stormet av banditter som ville selge oss cola. Men vi ankom Phnom Phen i ett stykke og peilet oss inn på Okay guesthouse som vi hadde hørt var bra. Der fikk vi det siste rommet og kunne endelig kjøle oss ned under luftkjøleren.

Du merker med det samme du kommer til landet at dette er et fattig land. Hus, folk veier og alt av samfunnstjenester bærer preg av dette. Mye søppel flyter langs veiene. Busser og lastebiler er overfylt med folk på taket og ut av vinduene. Storparten av innbyggerne her er Khmer folk. De er litt høyere og rundere enn Kinesere og Vietnamesere, men like blid. Mye av grunnen til den store fattigdommen er vannstyret under Pol Pot.

Vannfestival.

Vi har det med å havne oppi alle slags feiringer og festivaler. Her havnet vi midt i den Store Vannfestivalen der de feirer alle goder vannet gir. Det kryr av folk over alt. Vi tok en Tuc Tuc (moped med sittevogn bak) til hotellet. Han sa det var politisperringer over alt og at han trengte ekstra penger for å betale politiet. Ved sperringene var det bare å stappe dollar i neven deres, så slapp vi forbi (Det var ikke lov å kjøre der grunnet festivalen). Vi så politiet stå der med seddelbunkene i neven. Etter å ha sett på fyrverkeriet, gikk vi en tur ned til strandpromenaden for å se på båtene. Det var så tett med folk at det nesten var umulig å komme frem. Folket har tatt med seg mattene sine der de spiser, feirer og sover ute under hele festivalen. De har noen fantastiske lyssatte båtparader på kanalen. Ellers var det boder, matlaging, salg og underholdning over alt.

Fra Khmer rike til Kongedømme.

I dag har Cambodia 13 millioner innbyggere hvorav en million bor i hovedstaden Phnom Phen. Landet jobber ennå med å reise seg etter generasjoner med vold, tortur og drap, innkludert fire år med det morderiske Khmer Rouge. Det sies at gjennomsnittsalderen i befolkningen er 19,7 år. Generasjoner er myrdet og borte.

Det engang så mektige Khmer riket strekte seg over Thailand, Vietnam og Laos i perioden 9. til 14. århundre. Siden har de vært herjet av kriger og konflikter med nabolandene. Så toppet det seg med at de ble dratt inn i Vietnamkrigen og til Khmer Rouge under ledelsen av Pol Pot tok over landet i 1975 - 1979. Det var enda noen år med uro, hungersnød og krig etter dette, før Kong Shianouk igjen ble innsatt i 1993. Bilde av Kongens slott bak murer og gitter. Med denne historien dreier de fleste turistattraksjonene i hovedstaden seg om død og lidelser. I tillegg er byen spekket med templer og regeliøse symboler.

Vi bestilte oss to mopeder med sjåfør i dag og dro for å se på dødsmarkene, museum og hjem for foreldreløse barn.

Det er ikke så mye å si om dødsmarkene annet enn at det er et område der Pol Pot regime drepte og gravla i massegraver tusener av mennesker. Regimet drepte over 2 millioner av deres egne. Intelektuelle, munker, politikere, folk med annet språk og de som ikke adlød med en gang, ble torturert og drept. Dette er hovedgrunnen til den lave alderen i landet. De hadde laget et minnesmerke der som besto av et tempel stablet med ca tusen hodeskaller. Det var massegraver over alt med barn, kvinner og menn. Det er også et stort område som ennå ikke er gravd opp.

Museet som vi trodde var om kultur og historien til khmer folket, var et fengsel fra samme tiden. De hadde tatt en skole og gjort den om til et fengsel, hvor de torturerte og drepte tusenvis. Det var utstilt bilder av ofrene og cellene de satt i. Tidligere kom mange hit for å se om de kunne finne igjen sine kjære som var blitt borte under dette regimet.

Barnehjem for foreldreløse.
Den ene sjåføren spurte om vi ikke hadde lyst til å besøke et hjem for foreldreløse. Det var med bakgrunn i at han selv hadde vokst opp på barnehjem. Moren måtte arbeide for å overleve, og hans far ble borte som soldat. Hans eldre bror og søster døde av underernæring og sykdom under Pol Pot. Vi ville gjerne besøke de og spurte hva vi burde gi eller ta med. Han fåreslo ris, så vi kjøpte en sekk på 50kg som vi stablet på mopeden, og dro på besøk.

Vi ble hjertelig mottatt av leder for hjemmet. Der bodde 140 barn fra 6 til 20 år. Når de var 20 år måtte de reise ut. De dreiv litt skolegang inne på hjemmet som frivillige lærere sto for. Ellers var det noen av de eldre barna som fikk gå på skole. Det koster penger å gå på skole, så de har ikke råd til at alle får skolegang. På hjemmet hadde de enegelsk, dans, boksing, teater og tegning som fag. Risen som vi hadde med var nok mat til alle barna i en dag. De fikk lite fra staten og var avhengig av gaver og penger for opptredner, derfor disse kunstneriske fagene.

De bodde i enkle skur der de sov 5 - 10 personer på hvert rom. Sengen var en stråmatte på gulvet. En gutt viste stolt frem klasserommet. Det fine var å se hvor blid og fornøyd ungene så ut. De gikk og leide på oss hele tiden under omvisningen, og ville gjerne prate engelsk.

Til slutt viste de frem en kjempeflott tradisjonell dans. Fiskerdansen dreide seg om guttene og jentene som fanget fisk, flørtet og terget hverandre. Det endte opp med en kjærlighetshistorie der først gutten måtte blidgjøre jenta. Ja, er det ikke likt over alt i verden? Det var midt oppi det triste, med alle foreldreløse barna, en god opplevelse og se alle de blide fjesene som ga uttrykk for at de ble tatt vare på.

De har en hjemmeside kalt http://www.cambokids.org. Så Vestre Jakobselv eller andre skoler: Trenger dere ideer til et prosjekt eller innsamlingsaksjon, så er den her. De jobbet for å få nok penger til nytt tak. Ellers er mat og skolegang det viktigste.
Vi drar videre med båt opp Mekongelven til Siem Reap der Ankor Wat templene ligger. Etter noen dager der drar vi rett til solkysten i Thailand.